Pris til nedrustningens møysommelighet [Rewarding the Painstaking Work of Disarmament]

Popular Article

Harpviken, Kristian Berg (2013) Pris til nedrustningens møysommelighet [Rewarding the Painstaking Work of Disarmament], Dagbladet, Saturday 12 October.

Nobels fredspris til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) løfter frem det langsomme diplomatiske arbeidet og hedrer den finslipte tekniske kompetansen. Prisen vil kunne styrke OPCW i det vanskelige arbeidet i Syria, åpne opp for nødvendige reformer i organisasjonen, og markere viktigheten av å erstatte militære verktøy med politisk dialog.

OPCW springer ut av den internasjonale konvensjonen mot kjemiske våpen (CWC), signert for 20 år siden og aktiv siden 1997. Kampen mot kjemiske stridsmidler går helt tilbake til en avtale mellom Frankrike og Tyskland på 1600-tallet, men i nyere tid er de primære referansene Geneveprotokollen av 1925, samt en avtale fra 1972 som dekket både kjemiske og biologiske våpen. Biologiske våpen ble siden skilt ut i en egen konvensjon. Avtalene har blitt gradvis mer omfattende, fra forbud mot giftige kuler, via forbud mot bruk av kjemiske våpen, til dagens avtale som forbyr bruk, produksjon, handel og besittelse. Landene som har ratifisert avtalen har bundet seg til å tillate inspektører på sin jord til enhver tid. OPCWs mandat er destruksjon av stridsmidlene, overvåkning av den kjemiske industrien, samt å tilby bistand og beskyttelsestiltak. Organisasjonen er et forum for internasjonalt samarbeid på området. OPCW har også et ansvar for å legge til rette for fredelig bruk av kjemiske midler.

 

I dag er det tilnærmet full internasjonal tilslutning til avtalen, med unntak av seks land: Angola, Egypt, Israel, Myanmar, Nord-Korea og Sør-Sudan. Både som internasjonal avtale generelt, og våpenavtale spesielt, er CWC dermed i særstilling. Det har vokst frem et generelt tabu mot å bruke kjemiske våpen. Vel vitende om Syrias lager av kjemiske våpen var det nettopp derfor der Obama satte sin røde strek i august. Her spiller også det rent humanitære aspektet inn: dette er våpen som rammer sivile, og som har liten militær nytteverdi i forhold til de enorme lidelsene de påfører. Overtramp må få konsekvenser dersom avtalen skal være noe mer enn ord på papir. På samme måte som OPCW selv er et eksempel på det trøblete med internasjonalt samarbeid, har imidlertid prosessen som fulgte Obamas uttalelse og den senere bruken av kjemiske våpen vist seg å være møysommelig.

 

Alfred Nobel var dynamittentreprenøren som mer og mer betvilte de militære løsningene. I sitt testamente var han knapp. Det vi nå kjenner som fredsprisen skulle gå til den som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser. De stående armeene hos Nobel er blitt forstått som en bønn om nedrustning.

 

Gjennom historien har det vært mange priser til nedrustning. De fleste av disse har gått til kampen mot atomvåpen. Den har blitt belønnet med ikke mindre en elleve Nobelpriser. Den siste var prisen til President Barack Obama, der visjonen om en verden uten atomvåpen ble spesielt vektlagt. Den første var prisen til den britiske akademikeren og parlamentarikeren Philip Noel-Baker. I tillegg gikk prisen i 1997 til den Internasjonale landminekampanjen og dens koordinator Jody Williams. Kampen mot kjemiske våpen, som har avstedkommet et effektivt internasjonalt regime, har aldri før fått tilsvarende heder.

 

Så hva vil prisen føre til? For det første gir Nobelprisen styrke til de som ønsker styrking og reform av OPCW. Som alle multilaterale organisasjoner så er OPCW ikke mer enn summen av sine medlemsstater, noe som kompliserer selv enkle beslutninger. Det kan for eksempel bli vanskelig å sette sammen et lag av inspektører med den beste kompetansen fordi politikk og nasjonal tilhørighet spiller inn.

Prisen kan også styrke avtalen. Det blir økt press på de seks landene som ikke er medlemmer om å slutte seg til. Det kan også bli økt fart i arbeidet med å ødelegge eksisterende lagre. OPCW anslår i dag at 80% av opprinnelige lagre er destruert. Russland og USA, som har ødelagt henholdsvis 75% og 90% av sine opprinnelige lagre, kan øke tempoet.

 

Destrueringen av kjemiske våpen i Syria trenger også mer ressurser. Oppgaven er krevende. Det er første gang man har fått mandat til å ta kjemiske våpen ut av et konfliktland og destruere dem utenfor. Organisasjonens tekniske kompetanse er god, men den har lite erfaring med å operere i konfliktsoner. Medlemslandene må trå til. Norge har vært anmodet om å bidra. Debatten her hjemme viser at den dytten som en Nobelpris gir kan være nødvendig for å sette ting i bevegelse.

 

Prisen er til syvende og sist også en markering av det positive i å gå fra bruk av militærmakt til å søke løsninger gjennom diplomatiske virkemidler. Det er dette de siste måneders utvikling i Syria handler om. Ingen tror at destrueringen av kjemiske våpen kan stoppe konflikten i Syria. Men prosessen bringer sammen partene i konflikten, både de syriske og de internasjonale, ved et forhandlingsbord. På den måten peker prosessen, akkurat som Nobelprisen, ut over seg selv.

 

Ved å gi Nobelprisen for 2013 til OPCW har komiteen valgt å hedre byggingen av multilaterale institusjoner. En slik prisvinner tenner ikke hjertene, lokker ikke frem tårene, slik for eksempel min favorittkandidat, Malala Yousafzai, ville gjøre. Men, gjennom å løfte frem innsatsen for å destruere Syrias kjemiske våpen, og derved peke mot mulige politiske løsninger i en konflikt som koster ufattelig lidelse, så er dette også en pris til det tålmodige diplomatiske håndverket. Gjennom å løfte frem en organisasjon, med dens byråkrater og våpeninspektører, så har vi fått en litt kjedelig – men ikke desto mindre viktig – pris.

OPCW springer ut av den internasjonale konvensjonen mot kjemiske våpen (CWC), signert for 20 år siden og aktiv siden 1997. Kampen mot kjemiske stridsmidler går helt tilbake til en avtale mellom Frankrike og Tyskland på 1600-tallet, men i nyere tid er de primære referansene Geneveprotokollen av 1925, samt en avtale fra 1972 som dekket både kjemiske og biologiske våpen. Biologiske våpen ble siden skilt ut i en egen konvensjon. Avtalene har blitt gradvis mer omfattende, fra forbud mot giftige kuler, via forbud mot bruk av kjemiske våpen, til dagens avtale som forbyr bruk, produksjon, handel og besittelse. Landene som har ratifisert avtalen har bundet seg til å tillate inspektører på sin jord til enhver tid. OPCWs mandat er destruksjon av stridsmidlene, overvåkning av den kjemiske industrien, samt å tilby bistand og beskyttelsestiltak. Organisasjonen er et forum for internasjonalt samarbeid på området. OPCW har også et ansvar for å legge til rette for fredelig bruk av kjemiske midler.

 

I dag er det tilnærmet full internasjonal tilslutning til avtalen, med unntak av seks land: Angola, Egypt, Israel, Myanmar, Nord-Korea og Sør-Sudan. Både som internasjonal avtale generelt, og våpenavtale spesielt, er CWC dermed i særstilling. Det har vokst frem et generelt tabu mot å bruke kjemiske våpen. Vel vitende om Syrias lager av kjemiske våpen var det nettopp derfor der Obama satte sin røde strek i august. Her spiller også det rent humanitære aspektet inn: dette er våpen som rammer sivile, og som har liten militær nytteverdi i forhold til de enorme lidelsene de påfører. Overtramp må få konsekvenser dersom avtalen skal være noe mer enn ord på papir. På samme måte som OPCW selv er et eksempel på det trøblete med internasjonalt samarbeid, har imidlertid prosessen som fulgte Obamas uttalelse og den senere bruken av kjemiske våpen vist seg å være møysommelig.

 

Alfred Nobel var dynamittentreprenøren som mer og mer betvilte de militære løsningene. I sitt testamente var han knapp. Det vi nå kjenner som fredsprisen skulle gå til den som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser. De stående armeene hos Nobel er blitt forstått som en bønn om nedrustning.

 

Gjennom historien har det vært mange priser til nedrustning. De fleste av disse har gått til kampen mot atomvåpen. Den har blitt belønnet med ikke mindre en elleve Nobelpriser. Den siste var prisen til President Barack Obama, der visjonen om en verden uten atomvåpen ble spesielt vektlagt. Den første var prisen til den britiske akademikeren og parlamentarikeren Philip Noel-Baker. I tillegg gikk prisen i 1997 til den Internasjonale landminekampanjen og dens koordinator Jody Williams. Kampen mot kjemiske våpen, som har avstedkommet et effektivt internasjonalt regime, har aldri før fått tilsvarende heder.

 

Så hva vil prisen føre til? For det første gir Nobelprisen styrke til de som ønsker styrking og reform av OPCW. Som alle multilaterale organisasjoner så er OPCW ikke mer enn summen av sine medlemsstater, noe som kompliserer selv enkle beslutninger. Det kan for eksempel bli vanskelig å sette sammen et lag av inspektører med den beste kompetansen fordi politikk og nasjonal tilhørighet spiller inn.

Prisen kan også styrke avtalen. Det blir økt press på de seks landene som ikke er medlemmer om å slutte seg til. Det kan også bli økt fart i arbeidet med å ødelegge eksisterende lagre. OPCW anslår i dag at 80% av opprinnelige lagre er destruert. Russland og USA, som har ødelagt henholdsvis 75% og 90% av sine opprinnelige lagre, kan øke tempoet.

 

Destrueringen av kjemiske våpen i Syria trenger også mer ressurser. Oppgaven er krevende. Det er første gang man har fått mandat til å ta kjemiske våpen ut av et konfliktland og destruere dem utenfor. Organisasjonens tekniske kompetanse er god, men den har lite erfaring med å operere i konfliktsoner. Medlemslandene må trå til. Norge har vært anmodet om å bidra. Debatten her hjemme viser at den dytten som en Nobelpris gir kan være nødvendig for å sette ting i bevegelse.

 

Prisen er til syvende og sist også en markering av det positive i å gå fra bruk av militærmakt til å søke løsninger gjennom diplomatiske virkemidler. Det er dette de siste måneders utvikling i Syria handler om. Ingen tror at destrueringen av kjemiske våpen kan stoppe konflikten i Syria. Men prosessen bringer sammen partene i konflikten, både de syriske og de internasjonale, ved et forhandlingsbord. På den måten peker prosessen, akkurat som Nobelprisen, ut over seg selv.

 

Ved å gi Nobelprisen for 2013 til OPCW har komiteen valgt å hedre byggingen av multilaterale institusjoner. En slik prisvinner tenner ikke hjertene, lokker ikke frem tårene, slik for eksempel min favorittkandidat, Malala Yousafzai, ville gjøre. Men, gjennom å løfte frem innsatsen for å destruere Syrias kjemiske våpen, og derved peke mot mulige politiske løsninger i en konflikt som koster ufattelig lidelse, så er dette også en pris til det tålmodige diplomatiske håndverket. Gjennom å løfte frem en organisasjon, med dens byråkrater og våpeninspektører, så har vi fått en litt kjedelig – men ikke desto mindre viktig – pris.

http://www.dagbladet.no/2013/10/11/kultur/meninger/kronikk/nobels_fredspris/opcw/29736406/

Authors

Kristian Berg Harpviken

Kristian Berg Harpviken

PRIO Director