Fredelig statistikk [Peaceful Statistics]

Popular Article

Tønnesson, Stein (2006) Fredelig statistikk [Peaceful Statistics], Morgenbladet, 27 October–2 November.

Blir verden mer fredelig? Og i så fall: hvorfor? I årene 1991-92 var det 51 væpnede konflikter i verden med minst 25 drepte i løpet av ett år. I fjor var tallet nede i 31, og alle var interne borgerkriger. Det har vært en klar trend nedover siden slutten på den kalde krigen både i internasjonale og interne konflikter. Nyere fredsforskning viser at nedgangen i antall drepte i krig har vært enda mer markant. Betyr dette at verden er blitt mer fredelig? Det statistiske arbeidet bak disse tallene har pågått ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og ved Universitetet i Uppsala i en årrekke. Fjorårets tall publiseres hver høst i Journal of Peace Research samt i årboka fra Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI). I det siste har den positive utviklingen vakt økende oppmerksomhet. I 2005 pu publiserte University of British Columbia sin første Human Security Report, som bygde på tallene fra PRIO og Uppsala. Rapporten ga overskrifter i verdenspressen. Statsminister Jens Stoltenberg brukte de samme tallene i en fremtidsoptimistisk artikkel nylig i tidsskriftet Samtiden. Så kom Gareth Evans, leder for International Crisis Group, til Oslo og holdt foredrag om de fredelige tallene. Det fikk Aftenposten til å slå nyheten stort opp på førstesiden. Er verden virkelig blitt mer fredelig? Flere innvendinger kan rettes mot tallmaterialet. Det som kalles ’væpnede konflikter’, omfatter bare de som har mer enn 25 drepte på ett år. Nedgang og oppgang i antall konflikter kan dreie seg om ørsmå endringer fra litt under 25 til litt over 25. Farlige uløste konflikter der partene ruster og vokter på hverandre uten å angripe (Korea, Taiwan-stredet, Iran-USA m.fl.), kommer ikke med i statistikken. Dessuten regnes bare de konfliktene med der en regjering er en av de krigførende partene. Krig mellom gjenger eller krigsherrer i land med en svak eller fraværende statsmakt teller ikke (f.eks. Somalia). Statistikken tar ikke med antall sårede, og den tar kun med dem som blir drept (både sivile og soldater), ikke dem som dør av hunger eller sykdom selv om dette helt klart skyldes krigen. PRIO arbeider med å få frem statistikk også over indirekte dødsfall, som det er særlig mange av i de fattigste landene, men dette krever bruk av metoder fra demografi og epidemisk forskning. Det vil ta tid før tallene blir noenlunde pålitelige. Kriminell vold er heller ikke med i statistikken. I Brasil og Sør-Afrika er det ingen ’væpnede konflikter’, men mange fler blir drept i disse store landene enn i de fleste av dem som har krig. Noen ganger fører fredsslutninger til en drastisk økning i kriminell vold. Guatemala er et eksempel på det. Endelig er det viktig å presisere hva vi mener med ’fred’. Det går an å definere ’fred’ snevert som ’fravær av væpnet konflikt’, men de fleste vil mene at det ikke er nok til å gi ’fred’. Hvis fravær av væpnet konflikt skyldes at folket holdes nede av en mektig undertrykker, er det urimelig å snakke om ’fred’. Til tross for alt dette mener jeg at nedgangen i antall væpnede konflikter – og særlig i antall drepte – er et godt og viktig tegn. Krig skader nesten alltid mer enn den frigjør. Krig går nesten alltid hardt utover befolkningen. For folk flest er det nesten alltid best å unngå krig. Og kommer den, bør den vare kortest mulig. Franskmennene led mye verre under Første enn Annen verdenskrig, fordi de holdt stillingen mot tyskerne i 1914, men led nederlag i 1940. Bare sammenlign antall kors på franske kirkegårder fra de to verdenskrigene. Ingen skal få meg til å si at verden er fredelig i dag, men den er ufattelig mye fredeligere enn den var 1914-18 og 1940-45, og den er også fredeligere enn i 1980-årene. Jeg tror det også gjelder om vi anvender et utvidet fredsbegrep, for en nyfødt verdensborgers forventede levealder er mye lenger i dag enn for to tiår siden. Hvis verden er blitt fredeligere, må det være viktig å vurdere om den positive trenden kan fortsette. Da må vi først finne årsakene til at det er blitt færre væpnede konflikter og færre drepte i krig. En del fredsforskere arbeider med dette ved å se på hvilke andre faktorer som har endret seg (mer eller mindre demokrati, mer eller mindre rikdom), og om det finnes noen statistisk sammenheng. Noen har laget kategorier for ulike måter konflikter avsluttes på: Seier til den ene siden, våpenstillstand, fredsavtale, intervensjon utenfra eller at partene bare slutter å slåss for en tid. Vi bør nøye analysere hver enkelt av alle de væpnede konfliktene som er blitt avsluttet siden 1992 – og de 20 færre som har begynt – finne ut hvordan og hvorfor hver enkelt sluttet eller begynte, og lage en systematisk oversikt. Den vil utgjøre et grunnlag for å vurdere om årsakene er tidsbestemte eller representerer en varig trend. Min liste over mulige årsaker til den gledelige trenden omfatter foreløpig: Gorbatsjov og Yeltsin tydde ikke til vold for å opprettholde det russiske imperiet; Kina har satset økonomisk og ikke ført krig siden 1979; ingen super- eller stormakter understøtter opprørsbevegelser i hverandres innflytelsessfærer; antall omstridte landegrenser er redusert; nasjoner konkurrerer om annet enn kontroll med territorier; antall FN-intervensjoner for å hindre krig har økt; USA er så overmektig at det er fåfengt å gjøre militær motstand. Men det som skjer i Afghanistan, Irak, Libanon, Iran og Nord-Korea tar fra meg troen på den siste av de mulige årsakene. Nå frykter jeg at trenden snur.

Authors

Stein Tønnesson

Stein Tønnesson

Research Professor

Projects