Miljøbillioner må bevilges

Popular Article

Tønnesson, Stein (2006) Miljøbillioner må bevilges, Morgenbladet, 22 December.

[English Translation] According to the International Energy Agency (IEA) the world must invest a total of 20 trillion USD before 2030 in order to meet its energy needs in a sustainable way. Norwegian Foreign Minister Jonas Gahr Støre evoked this enormous number when he gave his keynote address to the conference PRIO organized together with IDSA in New Delhi. While he was speaking, the Indians were waiting for the news that president George W. Bush had signed into law the Congress decision earlier in the month to endorse the US-Indian partnership in nuclear energy. Støre, who made a very positive impression on the scholarly audience, did not hide Norway’s disagreement with India concerning India’s nuclear weapons programme, and expressed his wish that India would sign the nuclear test ban treaty. But this was not the focus of the conference. It was about China’s and India’s oil thirst and its implications for the two giant powers’ energy security. Energy security has been on top of the global political agenda in 2006. What was new at the Delhi conference was that we tried to look into the connection between three big issues: global warming, ’peak oil’ and dependence on the Middle East (which the Indians prefer to call West Asia). We brought together specialists from India itself, China, the USA and Norway to discuss oil and gas markets, measures to reduce dependence on oil from the Persian Gulf, the danger of war between Iran and Israel/USA, maritime security, the realism of various plans or the construction of pipelines, and the need for global investments in alternative energy. These investments – the 20 trillion – form the main key to resolving all three problems. To stop global warming it may be useful to trade emission quotas, and the oil and gas producing nations must stop subsidizing oil products and start taxing them instead. However, by far the most important is to invest massively in increasing energy efficiency and in developing alternative energy: clean coal, insolation of buildings, capture of CO2 when producing power from gas, new transport technology, etc. In not a very long time we may have utilized so much of the world’s oil reserves that it becomes impossible to increase world production of oil any further (’peak oil’). Then, if not before, other sources of energy must take over. To prevent ’peak oil’ from coming as a shock we must do the same thing as is necessary to stop global warming: invest in alternative energy and energy conservation. And the same is the case for our dependence on the Persian Gulf.The more we invest in energy saving and alternative energy,the less dependent we will become on oil from the Gulf. The US failure in Iraq could push the problematic dependence on Middle Eastern oil into the forefront of the campaign for the US presidential elections in 2008. Then it will be crucial for US energy politicians to see the connection with climate change. Some people, economists in particular, think the 20 trillion will come by themselves. When investors realize the limitations to the age of oil, they will invest in alternative energy. This is how the market mechanism works. The problem with this line of reasoning is political risk in West Asia. There are two contradictory risks. On the one hand there is the risk that war in the Persian Gulf may interrupt the provision of oil through the Hormuz Strait. This risk contributes to a high oil price and hence to increased willingness to invest in alternative energy. On the other hand there is the risk that the OPEC countries with relatively modest investments may once more boost the production of cheap oil. As long as market analysts see a chance that we may again have a low oil price, we will not see any investments on the massive level needed to meet the challenge from climate change. Most people at the Delhi conference agreed that political initiative are needed to make the necessary investments. But who is going to pay? The Indians and Chinese think this is a Western responsibility. The West has benefitted for many years from cheap oil. Now we have a right to develop, they say, and we need much energy. From an ethical point of view this seems like a valid argument, but the problem is that the most cost efficient investments can be done in Russia and China, and also in India, although India is far more energy efficient than China and Russia. India’s economic growth also drives the global climate change, which is going to hurt India, albeit not as much as neighbouring Bangla Desh. On this background a proposal was presented at the conference that India and China should take the initiative to establish big Global Investment Parks in Energy (GIPEs) and ask the developed countries to finance them. Wouldn’t this be something for Norway to support?

Ifølge det Internasjonale Energibyrået (IEA) må det investeres mer enn 120 billioner kroner før 2030 for å møte verdens energibehov på en bærekraftig måte. Utenriksminister Jonas Gahr Støre tok frem det enorme tallet i åpningsinnlegget på en konferanse i New Delhi forrige uke. Den ble organisert av to nye samarbeidspartnere i internasjonal forskning om fred og sikkerhet: det indiske Institute for Defence and Security Analyses og Institutt for Fredsforskning i Oslo (PRIO). Mens Støre talte, ventet inderne spent på at president Bush skulle undertegne loven som godkjenner USAs og Indias nye atomkraftsamarbeid. Støre la ikke skjul på uenigheten som hersker mellom Norge og India om Indias atomvåpen og uttrykte et håp om at India skulle undertegne prøvestansavtalen. Men dette var ikke konferansens fokus. Den handlet om Kinas og Indias oljetørst og dens konsekvenser for de to gigantenes energisikkerhet. I 2006 har energisikkerhet vært på toppen av den internasjonale dagsorden. Det nye ved Delhi-konferansen 15-16. desember var at vi prøvde å se tre spørsmål i sammenheng: global oppvarming, ’peak oil’ og avhengighet av Midtøsten (som inderne foretrekker å kalle Vest-Asia). Vi brakte sammen eksperter fra India, Kina, USA og Norge for å diskutere olje- og gassmarkeder, tiltak for å redusere avhengighet av olje fra Persiagulfen, faren for krig mellom Iran og Israel/USA, maritim sikkerhet, realismen i ulike rørledningsplaner, og behovet for globalt samarbeid om investeringer i alternativ energi. Disse investeringene – de 120 billionene – er selve hovednøkkelen til å løse alle de tre problemene. For å stanse den globale oppvarmingen kan handel med utslippskvoter hjelpe, de olje- og gassproduserende landene må slutte å subsidiere egen befolknings bruk av gass og olje og avgiftsbelegge den i stedet. Men det viktigste er å investere i økt energieffektivitet og alternativ energi: ren kullkraft, isolasjon av hus, gasskraft med innfanging av CO2, ny transportteknologi, osv. Om ikke alt for lenge kan en så stor del av verdens oljereserver være oppbrukt at det ikke lenger går an å øke verdens samlede oljeproduksjon (’peak oil’). Da, om ikke før, må andre energikilder overta. For å hindre at ’peak oil’ kommer som et sjokk må vi gjøre akkurat det samme som trengs for å stanse den globale oppvarmingen: investere i alternativ energi og energieffektivitet. Og det samme gjelder avhengigheten av Persiagulfen. Jo mer vi investerer i energisparing og alternativ energi, jo mindre avhengige blir vi av gulfstatenes olje. Irak-krisen kan gjøre avhengighet av midtøstolje til et sentralt spørsmål i den amerikanske presidentvalgkampen i 2008. Da må USAs energipolitikere se sammenhengen med klimaproblemet. Noen, særlig økonomer, tror de 120 billionene vil komme av seg selv. Når investorene blir klar over oljealderens begrensning, vil de investere i alternativ energi, det vil markedsmekanismen sørge for. Problemet med dette resonnementet er politisk usikkerhet i Vest-Asia. Det finnes to usikkerheter med motsatt virkning. På den ene siden kan krig rundt Persiagulfen avbryte oljeforsyningene. Den usikkerheten bidrar til økt oljepris og større sannsynlighet for investeringer i alternativ energi. På den andre siden kan OPEC-landene gjennom beskjedne investeringer møte konkurransen fra alternativ energi ved å øke produksjonen av billig olje. Så lenge markedsanalytikerne ser en risiko for at vi igjen kan få en lav oljepris, vil vi ikke få de investeringene som skal til for å møte klimatruselen. På konferansen var vi derfor enige om at det trengs politiske initiativer. Men hvem skal betale? Inderne og kineserne mener at det er Vestens ansvar. De har i mange år nytt godt av billig olje. Nå er det vår tur til å utvikle oss, sier de, og vi trenger mye og rimelig energi. Moralsk er det et godt argument, men problemet er at de mest kostnadseffektive investeringene kan gjøres i de minst energieffektive landene, og da er Russland og Kina viktigst. India bruker langt mindre energi per produksjonsenhet enn Kina og Russland, men Indias vekst vil også true klodens klima, og den globale oppvarmingen vil ramme India – og nabolandet Bangladesh – hardt. På denne bakgrunn kom det frem et forslag på konferansen om at India og Kina skal ta initiativ til å opprette hver sin storstilte globale energi-investeringspark – Global Investment Park in Energy (GIPE) og få de rike landene til å bidra med finansieringen. Kanskje noe Norge burde støtte.

Authors

Stein Tønnesson

Stein Tønnesson

Research Professor

Projects