Iran graver sin egen grav [Iran Digs Its Own Grave]

Popular Article

Tønnesson, Stein (2007) Iran graver sin egen grav [Iran Digs Its Own Grave], Morgenbladet, 11–17 May.

I Europa og USA finnes to hovedsyn på den Islamske Republikken Iran. I det ene er Iran en stor trusel, i det andre en misforstått sivilisasjon. Jeg har et tredje syn: Regimet i Tehran er i ferd med å grave sin egen grav. Det burde ikke være nødvendig, av to grunner. For det første, etter at USA knuste to av Irans fiender, Taliban-regimet i Afghanistan og Baath-regimet i Irak, er Irans regionale sikkerhet bedre enn noen gang siden revolusjonen i 1979. Under krigen mot Irak i 1980-årene kunne Ayatollah Khomeini bare drømme om å oppnå en så sterk stilling som Iran har i dag. USA er svekket av krigen i Irak, og Iran-vennlige partier har stor innflytelse såvel i Baghdad som i Basra. Det gjør at Iran har råd til å føre en moderat utenrikspolitikk, som konsoliderer en gunstig geopolitisk situasjon. For det andre, den iranske økonomien er i en elendig forfatning. Landet trenger sårt til investeringer i olje- og gassproduksjon. Hvis det ikke gjøres betydelige investeringer, vil Iran om noen år bli ute av stand til å eksportere olje og gass, og staten blir uten inntekter. Situasjonen forverres av at regimet ser seg nødt til å opprettholde en superlav bensinpris, som gjør Tehran til en permanent trafikk-kork, og som nå gjør det nødvendig å innføre rasjonering. Den økonomiske politikken til president Mahmoud Ahmadinejad er så uansvarlig at han i løpet av 2006, til tross for den høye oljeprisen, greide å søle bort den folkelige støtten som gjorde ham til president i 2005. Lokalvalgene og valget til Ekspertrådet i desember 2006 svekket ham sterkt. Hvis den islamske republikken skal overleve, må den skape et klima for internasjonale investeringer. Da Irans utenriksminister Manouchehr Mottaki besøkte Norge tidligere i uka, gjorde nok olje- og energiminister Odd Einar Enoksen større inntrykk på ham enn utenriks- og utviklingsministeren og demonstrantene i gatene. Ikke bare norske, men alle utenlandske investeringsprosjekter står for tida i stampe på grunn av Irans økonomiske vanstyre, FN-sanksjonene og frykten for amerikanske reaksjoner mot selskaper som tilfører Iran kapital og teknologi. Likevel fører regimet en provoserende utenrikspolitikk. Iran har bundet seg til prinsippet om full nasjonal kontroll over alle ledd i produksjonen av atomkraft, et prinsipp som uvegerlig også skaper mulighet for å produsere atomvåpen. Det bryter med ikkespredningsavtalen, som Iran har undertegnet, for den forutsetter at atomkraftproduksjon skal skje på måter som gjør at det Internasjonale atomenergibyrået har tillit til at atomteknologien ikke utnyttes i våpenprogrammer. I har verken IAEA eller noen av stormaktene slik tillit. Iran er blitt fullstendig isolert. FNs sikkerhetsråd har to ganger enstemmig vedtatt sanksjoner. Mange europeere og amerikanere hevder at sanksjonene er tannløse, men trolig har de allerede virket, for de forsterker en allerede eksisterende investeringstørke. Det skjønner folk i Irans olje- og gassindustri. De ser at regimet graver sin egen grav, men det er vanskelig for dem å opponere mot atompolitikken, fordi den er populær og bygger på en fullstendig konsensus i så å si hele det iranske lederskapet. Hvis regimet ikke endrer politikk, vil det være konstant fare for amerikanske eller israelske flyangrep mot Irans atomanlegg, og hvis angrepet kommer, er det ingen stater som kommer til å gjøre noe effektivt for å støtte Iran. Hvis det militære angrepet ikke kommer, vil mangelen på investeringer ødelegge den iranske økonomien. Det vil skje langsomt, men kan være like ødeleggende for Irans befolkning som en krig. Den mest effektive strategien for den Islamske Republikkens fiender er trolig å bruke atomspørsmålet til å tørke ut landets økonomi. For USA er det nå viktig at de utenlandske selskapene som har prosjekter i Iran, fortsetter å trå vannet og finner stadig nye grunner til å vente med å realisere sine investeringer. Etter noen år vil det tvinge frem endringer i Tehran. For den som vil iranerne vel er det selvsagt viktig å advare USA og Israel mot nye militære eventyr. Men like viktig er det å oppfordre Iran til å bryte sin internasjonale isolasjon, suspendere anrikingen av uran og forhandle frem en avtale om utvikling av atomkraft som sikrer at det ikke kan fremstilles atomvåpen. Det er forøvrig i pakt med Ayatollah Khomeinis prinsipielle motstand mot atomvåpen. Det vil gjøre det mulig for FN å avbryte sine sanksjoner, og IAEA kan da gjøre Iran til en modell for internasjonalt kontrollerte atomkraftprogrammer.

Authors

Stein Tønnesson

Stein Tønnesson

Research Professor

Projects