Hvem eller hva truer USA? [Who or What threatens the USA]

Popular Article

Tønnesson, Stein (2007) Hvem eller hva truer USA? [Who or What threatens the USA], Morgenbladet, 13–19 July.

Hvilken trussel er den viktigste? Det er et stort spørsmål i amerikansk politikk. 1990-årenes nye trusselbildeforvirret amerikanerne. Ville det komme et nytt Sovjet, eller måtte man venne seg til å bare ha et virvar av småtrusler? 11. september skapte orden. Trusselen var terror, og bak sto ikke bare terrorister som bin Laden, men også røverstater som understøttet terroren. I 2002 ble Irak, Iran og Nord-Korea utnevnt til en «ondskapens akse». De kunne utstyre terrorister med masseødeleggelsesvåpen og true USA med ødeleggelse. Svaret ble «krig mot terror» med Irak som dominerende frontavsnitt. «Krigen» ga støtet til militær opprustning og til Rumsfelds omlegging fra et militærvesen med store, sterke divisjoner til lette, raskt flyttbare styrker med high tech-støtte fra luften. Irak har skapt ny forvirring. Rumsfelds oppskrift virket ikke. Røverstaten Irak ble farligere etter at den var knust enn før. Etter lang tids nøling kom Det hvite hus til at det var bedre å forhandle med nordkoreanerne enn å true dem. Nå lurer de på om det kanskje også gjelder Iran. Amerikanerne er igjen på leting etter et overbevisende trusselbilde. Den sterkeste kandidaten på sikt er Kina. Problemet er at Kina ikke oppfører seg særlig truende. Folkehæren har ikke vært i krig siden 1979. Kineserne trives med å vokse økonomisk i en verden dominert av USA. Beijing er like opptatt som Washington av å undertrykke islamistiske terrorister. Dessuten har den kinesiske økonomien vevd seg inn i en internasjonal arbeidsdeling, der USA, Japan og Kina er blitt grundig avhengige av hverandre. Det autoritære kongedømmet Saudi-Arabia har i mange år vært en viktig partner for USA, på grunn av olje og geopolitikk. Men partnerskapet burde egentlig tilsagt at Saudi-Arabia beveget seg i demokratisk retning, synes amerikanerne. Når det ikke har gjort det, blir det vanskelig å få det moralske kartet til å stemme. Slik er det også med Kina. Den tidligere Beijing-korrespondenten James Mann utga nylig en bok der han kritiserer USAs Kina-spesialister for alltid å mene enten at Kina går mot demokrati, at det går mot oppløsning eller at det utgjør en farlig trussel. Hva om Kina fortsetter å være en autoritær stat i flere tiår ennå uten verken å gå i oppløsning eller åpent true USA? Den israelske forskeren Azar Gat foreslår et nytt trusselbilde: Den «autoritære kapitalistiske stormakten». Hu Jintaos Kina og Vladimir Putins Russland utgjør en felles trussel som er mye større enn islamsk radikalisme. Mon tro om de amerikanske presidentkandidatene plukker opp denne ideen. Vi vest- og nordeuropeere vil ikke like det. Vi ønsker helst ikke at noen skal true oss. Det vi blir mest opphisset over, er det som truer hele menneskeheten: fattigdom, sykdom og klimaendring. Europas håp i dag er at amerikanerne skal la seg vekke av tidligere visepresident Al Gore og gå inn med samme styrke i kampen mot global oppvarming som mot terror. Det kan ikke helt utelukkes. Amerikanernes bevissthet om klimatrusselen er økende, og president Bush har viet den større oppmerksomhet. Hvis det kunne smis en politisk allianse i USA av miljøpredikanter, forkjempere for nasjonal energisikkerhet, korn- og maisbønder og Chicagos aksjemeglende kvotehandlere, ville USA kunne bli en pådriver i kampen mot klimaendringer. USA og EU har valgt ulike strategier i klimakampen. EU vil at statene skal forplikte seg til kutt i nasjonale utslipp og så utvikle den teknologien og de avgiftsordningene som gjør det mulig. USA vil først stimulere næringslivet til å utvikle ny teknologi og så følge etter med lovgivning. Det som trengs, er en kombinasjon av begge strategiene, med fokus ikke bare på USA og Europa, men også på utslippstormaktene Kina og Russland. Det er vanskelig å tenke seg noe som kan bidra mer til å styrke båndene over Atlanteren enn om USA og EU når et kompromiss i de klimaforhandlingene som starter på Bali i desember og som bør sluttføres i Danmark alt i 2009. Derfor er den neste amerikanske presidentens trusseloppfatning så viktig. Spør hun hvem som truer, utdyper hun motsetningen til Europa. Spør hun – eller han – i stedet hva, kan alt gå så mye bedre.

Authors

Stein Tønnesson

Stein Tønnesson

Research Professor

Projects