Hvordan påvirker oljeprisen verdens maktforhold?
Den høye oljeprisen i 2007 har gitt enorme inntekter for oljeeksporterende land. De har kunnet bedre innbyggernes leveforhold, kjøpe våpen, drive byggeprosjekter, kjøpe bedrifter utenlands og plassere formuer i aksjer og andre verdipapirer. De ti største vinnerne er Saudi-Arabia, Russland, Norge, Iran, Emiratene, Venezuela, Kuwait, Nigeria, Algerie og Mexico. Russland er dessuten verdens største gasseksportør. Alle disse har styrket seg også politisk. Saudi-Arabia er ikke lenger under press for å demokratisere, men blir kurtisert fra alle side. Putin har vist militære muskler, stått steilt på støtte til Serbia over Kosovo, og avvist all innblanding i sin undertrykking av opposisjonelle. Iran har trosset FNs sikkerhetsråd ved å fortsette sin anriking av uran. Kanskje kan Iran nå presse USA til forhandlingsborde. I Venezuela lyktes det ikke Hugo Chavez å få folkets tilslutning til en radikal grunnlovsreform, men i likhet med Irans Ahmadinejad har han sikret sin popularitet gjennom oljefinansiert subsidie- og sosialpolitikk, kombinert med en utfordrende politikk mot USA.
Pris påvirker ikke bare makt mellom stater, men også mellom selskaper og sektorer. Oljeselskapene har hatt en fenomenal inntjening, skjønt i hovedsak styrker det de samme landene som ovenfor. Det er lenge siden de såkalte ‘syv søstre’ dominerte oljemarkedet. I dag kontrollerer statlige oljeselskaper. De som sitter på de største olje- og gassreservene er de statseide selskapene i Iran, Saudi Arabia, Irak, Qatar, Abu Dhabi, Kuwait, Venezuela, Nigeria, Libya, Algerie, Russland, Kina, Malaysia og Mexico. Exxon Mobil, det største private oljeselskapet, havner på en 17. plass. Exxon Mobil og andre private oljeselskaper har hatt store inntekter, men har vansker med å investere kapitalen i oljeleting og produksjon fordi de ikke slipper til der reservene fins. Så kaster de seg isteden over Canadas oljesand, der produksjonen er svinedyr og miljørisikoen enorm. Det kan bli et feilslag hvis miljøødeleggelsene skaper storm og det ikke lykkes å innfange CO2 og deponere den under jorda. Noen selskaper satser på fornybar energi. Det er den høye oljeprisens gode side. Den dårlige er at den også gjør kull mer lønnsomt. Kullselskapene holder en lav profil fordi de ikke er knyttet til merkenavn på bensin, men kull er igjen en gullkantet næring så vel i Kina som USA og i Europa, der svenske Vattenfall er blitt et dominerende kullkraftselskap. Kull er blitt klimapolitikkens hovedproblem.
Hvem taper mest på en høy oljepris? Aller mest fattige land uten olje, skjønt flere av dem har greid seg bra likevel fordi de eksporterer andre råvarer. Kinesisk etterspørsel har styrket råvareprodusentenes posisjon i forhold til tradisjonelle ferdigvareprodusenter. Det har snudd den trenden som preget avkoloniseringsperioden, da råvarene mistet verdi etter som i-landene gikk over fra industri til tjenesteyting.
Kina takler den høye oljeprisen bra. Landet dekker fortsatt over halvparten av sitt oljeforbruk med egen produksjon og mangler ikke kapital å betale med. Oljen er dyr, og Beijing er bekymret for sin energisikkerhet, men andre har større grunn til bekymring. Tydeligst er USAs svekkelse. Det skyldes nok mest Bush, men fallende dollar og høy oljepris spiller også inn. Håpet om å åpne Iraks oljekraner for fullt er ikke oppgitt, men det krever en stabilisering av Midtøsten sammen med Iran, og det er det siste Bush ønsker. For ham er det et dilemma at en stabilisering av Midtøsten forutsetter en regional maktbalanse mellom Iran og de arabiske land der USA kun er en av flere deltakere og der Israels sikkerhet svekkes. Klimaforhandlingene på Bali ga et nytt eksempel på at maktforholdene har endret seg. USA ble isolert og tvunget til å gå med på en tekst Bush ikke ønsket.
Selv om USAs økonomi har tålt den stigende oljeprisen bra, er det ingen tvil om at USA er svekket. Amerikanerne betaler stadig mer for sitt høye energiforbruk, dollaren har synkende kjøpekraft, og USA har mistet internasjonal innflytelse. Da hjelper det lite å ha verdens største militærmakt. Når USA svekkes, blir også alliansepartnerne rammet. Det gjelder så vel Japan som Europa, ja selv oljelandet Norge.
