«Hjelpe dem her, eller hjelpe dem der?» Kvoteflyktnignsordningen har vært gjenstand for intense politiske drakamper de siste årene, og spennet går fra de som mener dette er en av de viktigste humanitære bidragene Norge gir til beskyttelse av flyktninger, til de som mener det er en kostbar løsning eller kun ønsker å begrense antallet flyktninger Norge mottar. Diskusjonene har fokusert på antall kvoteflyktninger Norge bør motta årlig, hvorvidt man bør sette et tak på det og i hvilken grad dette er en god varig løsning.
Men hva er egentlig kvoteflyktningsordningen? For mange flyktninger er det umulig å returnere til hjemlandet sitt eller å bli integrert i landet de oppholder seg i. Overføringsflyktning er personer som vanligvis er registrert som flyktninger hos UNHCR, men som ikke kan tilbys en varig løsning i det landet de befinner seg og som derfor presenteres for overføring til et tredje land. Overføringsflyktninger, også ofte omtalt som kvoteflyktninger, får komme til Norge etter organisert uttak, som regel i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger. UDI organiserer deretter reisen for dem, og har avklart på forhånd hvilken kommune de vil bosettes i. Dette er en ordning som UNHCR og en rekke gjenbosettingsland har samarbeidet om i en årrekke, samtidig som ordningen står overfor store utfordringer. I 2018 ble kun 4,7 prosent av globale gjenbosettingsbehov møtt. Av 1,2 millioner flyktninger som har behov for slik gjenbosetting, ble bare 55,692 overført.
