Dette seminaret er en del av Arendalsuka 2024.

Med en polarisert verdensorden er ikke fredsforhandlinger nødvendigvis den sikre veien til en fred som alle er tjent med. I Astana fremforhandlet Russland, Tyrkia og Iran fred på det syriske Assad-regimets premisser, og i Qatar sikret Trump en avtale med Taliban på den afghanske regjeringens bekostning. Denne vinteren ble resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd som krevde forhandlinger om våpenhvile i Gaza gjentatte ganger blokkert av USA. Og i Ukraina møttes selv Pavens velsignelse av fredssamtaler med Russland med fordømmelse, ut fra en antakelse om at det ville premiere Russlands brutale angrepskrig.

Den internasjonale polariseringen rokker også ved normene for hvordan fredsforhandlinger gjennomføres. Over de siste tiårene har det utviklet seg et normativt rammeverk for å gjøre fredsprosesser så rettferdige som mulig, med inkludering, straffedomstoler og menneskerettigheter som premiss. Disse normene har nå blitt en hemsko for FN og andre aktører som har forpliktet seg til dem, til fordel for regimer og private aktører som tilbyr fred på de stridendes premisser alene.

Derfor spør vi: Når er det riktig å forhandle om fred – og når bør man antakelig unngå det? Og hvor etterlater den internasjonale utviklingen Norge som fredsmekler og FN-forkjemper?

Medvirkende