Etter Assad-regimets fall: Hva skjer med flyktningene?

Under den syriske borgerkrigen ble over 14 millioner syrere drevet på flukt, noe som gjør dem til verdens største fordrevne befolkning. Midtøsten, som hadde opptil 5,5 millioner syriske flyktninger, har tatt imot det største antallet. Regimets fall i 2024 aktualiserte spørsmålet om repatriering. Likevel forblir tilbakevendingen i begrenset omfang på grunn av vedvarende lavintensitetskonflikt, høy grad av usikkerhet og en økonomi i ruiner. Artikkelen bygger på en studie av to case-land: Tyrkia og Libanon. Artikkelen undersøker hvordan tilstedeværelsen av store flyktningbefolkninger har økt sårbarheten til regionale vertsland, som følge av økte kostnader, press på infrastrukturen og en flyktningfiendtlig opinion, og dermed satt politisk press på regimene. Dette forsterkes av europeiske staters økende motvilje mot å ta imot flyktninger og/eller yte bistand til vertslandene i regionen. Sett i et regionalt perspektiv har EU i økende grad eksternalisert retten til asyl, mens landene som huser flyktningene har håndtert dette som midlertidige kriser som krever ekstern finansiering. Denne eksterne finansieringen er nå under press, og vi analyserer hva dette betyr for vertslandene. Videre belyser artikkelen den dobbeltheten som preger tilnærmingen til sårbare vertsland, som – samtidig som de fremstiller seg som «belastet» av flyktningstrømmen – også evner å bruke flyktningspørsmålet strategisk i møte med eksterne aktører som EU. Hvilke konsekvenser har dette for repatrieringsregimer, og hvordan former det narrativet om flyktningstatus i de to casene Tyrkia og Libanon? Til slutt drøfter artikkelen hvordan endrede regionale og globale realiteter har påvirket vertslandenes forhandlingsposisjon overfor eksterne aktører som EU.