Blairs globale visjon – og tynne kunnskapsgrunnlag [Blair's Global Vision - and Lacking Knowledge Base] - PRIO

Blairs globale visjon – og tynne kunnskapsgrunnlag [Blair's Global Vision - and Lacking Knowledge Base]

Popular Article

Harpviken, Kristian Berg (2016) Blairs globale visjon – og tynne kunnskapsgrunnlag [Blair's Global Vision - and Lacking Knowledge Base], Aftenposten, 8 July.

Draft. Check against published version.​​

Tony Blairs beslutning om å delta i den militære intervensjonen i Irak i 2003 ble tatt mer eller mindre i enerom, på et syltynt kunnskapsgrunnlag. Er det grunn til å frykte at det samme kan skje igjen?

​​

Den britiske Chilcot-kommisjonen har felt en knusende dom over daværende statsminister Tony Blairs beslutning om å delta side ved side med USA i Irak i 2003. Hvordan var det mulig at en så viktig beslutning kunne tas uten en seriøs vurdering av langsiktige konsekvenser?

I forkant av offentliggjøringen uttrykte John Chilcot at målet var å unngå at tilsvarende viktige beslutninger kunne tas uten grundig analyse, vurdering og debatt. Chilcot håper at rapporten som bærer hans navn, blir en slags vaksine mot ukloke beslutninger i alvorlige spørsmål.

Clare Short var utviklingsminister i Blairs regjering og gikk av i protest mot Irak-intervensjonen i 2003. Hun har nå uttrykt bekymring for at etterspillet etter rapporten først og fremst vil handle om å stille Tony Blair til ansvar, på bekostning av nødvendige reformer i beslutningssystemet.

Kommisjonen er klar på at bredere involvering må til. I det britiske systemet har statsministeren usedvanlig vide fullmakter for bruk av militærmakt. Rapporten slår fast at Blair, allerede i slutten av juli 2002, forsikret George W. Bush at han ville slutte opp om en militær intervensjon i Irak. Dermed var loddet kastet, og den kunnskapen man etterspurte var kun den som kunne støtte opp om en beslutning som allerede var tatt.

Men Blairs beslutning handlet ikke først og fremst om Irak. Den handlet heller ikke primært om NATO og det nære forholdet mellom Storbritannia og USA. Blairs analyse var at den globale stabiliteten var grunnleggende truet, med nye sikkerhetstrusler og fremvoksende stormakter med ambisjoner om å utfordre USA. Terrorangrepene 11. september 2001 styrket denne overbevisningen.

For å demme opp for dette var det kritisk viktig å bevare og støtte USAs globale engasjement. Det fantes isolasjonistiske røster blant republikanerne i USA, og de bekymret Blair. Beslutningene knyttet til Irak, sa Blair i sin tale til parlamentet 18. mars 2003, «vil være definerende for hvordan internasjonal politikk utvikler seg over det neste århundret».
Etter rapportfremleggelsen har Blair sagt seg enig med kommisjonen på ett punkt: Han burde ha sørget for en bredere debatt. Men ville det virkelig hjulpet med en åpnere debatt om grunnlaget for en intervensjon i Irak, dersom de reelle drivkreftene for beslutningen handlet om noe annet og mye større?

Jeg mener svaret er ja. En bredere debatt kunne sikret at disse reelle beveggrunnene kom for dagen, og ble grundig eksaminert. Det er et tankekors at nettopp Blairs grunnleggende verdensanalyse, som sto så sentralt i beslutningene, i så liten grad har preget debatten som har fulgt rapportfremleggingen – inkludert Blairs tilsvar.

Ville et bredere, og mer solid, kunnskapsgrunnlag gjort en forskjell? For de av oss som bruker livet på analyse av krig og fred er dette et sentralt spørsmål. Det korte – og nokså nedslående – svaret er at det ville det neppe. Beslutningen var allerede tatt, og dermed søkte man bare informasjon som kunne støtte opp om denne.

Men kunnskapsgrunnlaget var ikke bare selektivt, mye av det var også lite troverdig. Et eksempel er påstanden om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, som var helt sentral, på tross av at troverdige etterretningskilder hevdet det motsatte, og på tross av at FNs våpeninspektører ikke hadde gjort konkrete funn.

Etterretningsinformasjon er, av gode grunner, ikke offentlig tilgjengelig. Dermed er politisk motivert seleksjon av informasjon også lettere. Likevel, dersom beslutningene i London i 2002 og 2003 hadde vært bredere forankret, både i regjering og i parlament, så ville også et mer variert kunnskapsgrunnlag blitt gjort gjeldende. Like viktig er det at den offentlige debatten, som var svært intens i det gjeldende spørsmålet, er godt informert. Samspillet mellom mer inkluderende beslutningsprosesser og et informert offentlig ordskifte utgjør antagelig kjernen i «Chilcots vaksine».

Chilcot-kommisjonen er også opptatt av den manglende analysen av hva som kunne skje etter en invasjon. Kommisjonen slår nådeløst fast at det forelå troverdig informasjon om mye av det som skulle komme til å ramme Irak etter intervensjonen. Det gjelder blant annet risikoen for borgerkrig, for at al-Qaida kunne komme styrket ut, og for regional uro. Denne kunnskapen ble tillagt liten vekt. Den påvirket ikke beslutningen om å gå til militær aksjon, og den førte heller ikke til at det ble utviklet konkrete planer for hva som burde gjøres i kjølvannet av en intervensjon.

Fra Blairs ståsted er dette ikke bare etterpåklokskap, det er også feil. Konsekvensene kunne ikke overskues. Enda viktigere er det, hevder Blair, at verden ville vært et farligere sted om Saddam ikke hadde blitt fjernet, og terroren ville vært minst like omfattende.

Selvfølgelig har Blair rett når han peker på at det ville vært politiske endringer i Irak og i Midtøsten også uten intervensjonen i 2003, og når han peker på Syria som et eksempel på at ikke-intervensjon kan ha store konsekvenser. Men dette fritar ikke fra ansvaret for å tenke gjennom konsekvensene av det en aktivt velger å gjøre. Selv for dem som fortsatt mener at en intervensjon var riktig, er det vanskelig å forstå at man ikke la planer for å demme opp for forutsigbare negative utfall.

​Har Storbritannia nå fått en effektiv Chilcot-vaksine? Eller vil historien gjenta seg? Det vil i stor grad avhenge av det pågående etterspillet: Blir det først og fremst en debatt om enkeltindividers ansvar, eller vil det fremtvinge viktige endringer i beslutningsstrukturene?

Beslutninger om bruk av militærmakt tas hver dag, både i Storbritannia og andre steder. Det unike ved Irak-beslutningen var ikke at den i stor grad var basert på gradert informasjon, men snarere at den utspilte seg over et betydelig tidsrom, og med bred folkelig debatt.

De fleste beslutninger av lignende karakter skjer under tidspress og vekker begrenset oppmerksomhet. Den beste vaksinen ligger nettopp i bevisstheten om dette, koblet med inkluderende politiske prosesser, åpen debatt, og et solid og mangefasettert kunnskapsgrunnlag.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Kronikk-Blairs-globale-visjon--og-tynne-kunnskapsgrunnlag--Kristian-Berg-Harpviken-595625b.html

Authors

Kristian Berg Harpviken

Kristian Berg Harpviken

Research Professor (former Director)