Dristig og modig å gi fredsprisen til Colombias president [Bold and Daring to Give the Peace Prize to the President of Colombia]

Popular Article

Harpviken, Kristian Berg (2016) Dristig og modig å gi fredsprisen til Colombias president [Bold and Daring to Give the Peace Prize to the President of Colombia], NRK Ytring, 7 October.

​​​​Draft. Check against published version.

Årets fredspristildeling er dristig. Den belønner President Santos for stort politisk mot, og for at han har vist evne til å tenke strategisk, langsiktig og prinsipielt på hva som trengs for å bringe fred til Colombia. Det er også en klassisk pris. Alfred Nobel uttrykte i sitt testamente at prisen var for ‘fredsforfäktare’, og mange av de prisene vi husker best er nettopp priser til statsmenn, opprørsledere eller meglere som har bidratt til at kriger avsluttes.

Årets fredspris er en modig fredspris til en modig politiker. Juan Manuel Santos gikk til valg med fred som fremste programpost, og han har lagt all sin politiske tyngde bak denne fredsprosessen. Han er en garvet politiker, og har hele tiden vært klar over at mange i befolkningen er imot en avtale. Han har jobbet målrettet for å inkludere både FARC og sivilsamfunnet. Ofrene for volden har vært systematisk konsultert, og andre dimensjoner som ofte blir glemt i fredsprosesser – som kvinneperspektivet – har fått stor vekt. Det foreliggende utkastet til fredsavtale er utvilsomt en av de mest sofistikerte fredsavtalene verden har sett, og den kommer til å bli studert grundig av fredsarkitekter i alle verdenshjørner.

Dermed var det også mange som ble svært skuffet over folkeavstemningen den 2. oktober, der en majoritet sa nei til den foreliggende avtalen. Det er oppløftende at både Santos og FARC har uttrykt vilje til å fortsette forhandlingene, og nei-siden er også tydelige på at de ønsker fred ¬– bare ikke i den formen Santos og FARC kom til enighet om. Men i lys av folkeavstemmingen, der prisvinner Juan Manuel Santos’ fredsavtale med FARC ble skutt ned, så blir det spennende å se hvordan denne anerkjennelsen av den vil bli mottatt i Colombia, særlig av nei-siden – der Santos’ forgjenger og rival Álvaro Uribe står i spissen. 

Colombiansk politikk er preget av en voldsom polarisering, og det er en risiko for at fredsprisen kan bidra til inntrykket mange har av at landets fredsprosess i stor grad drives av krefter som har alt annet en den vanlige colombianers velferd som målsetting. Dette er Nobelkomiteen godt klar over, og de har forsøkt å adressere dette gjennom å vektlegge at dette er en pris ikke bare til Santos, men til alle som har bidratt til fredsprosessen, ikke minst til alle ofrene som er blitt rammet av den blodige borgerkrigen gjennom de siste tiårene. 

Nobelkomiteen har valgt å ikke inkludere FARC-geriljaen eller deres leder Timoleón Jiménez i denne prisen. Det er lett å forstå at komiteen vegrer seg for å gi prisen til en organisasjon som har brukt terror som virkemiddel i så utstrakt grad. Men også Santos har stått for utbredt voldsbruk, både som president og i sin tid som forsvarsminister. Statens voldsbruk – og samarbeidet med paramilitære grupper – utfordrer også grunnleggende folkerettsprinsipper. En pris som inkluderte FARC ville gått enda lenger i å belønne folk som har brukt vold og undertrykkelse, men den ville også forpliktet organisasjonen og dens ledere til å videreføre forhandlingene. 

Det ser ut som mange av de som stemte nei til fredsavtalen fant det uakseptabelt at FARCs ledere slapp unna med lette straffer. Nobelkomiteen tar eksplisitt opp spenningen mellom å få militære ledere til å legge ned våpnene, på den ene side, og det å sørge for rettferdighet for ofrene, på den andre. Prisen kommer på et tidspunkt der FARC har fått beskjed om at en eventuell fred i Colombia forutsetter at de i større grad må stå til ansvar for sine handlinger. Det krever store kompromisser fra FARC-geriljaens side, mens det foreløpig er uklart hva regjeringen ev. kunne ha å tilby til gjengjeld. Dersom FARC-lederne i tillegg opplever at de ikke får anerkjennelse for den politiske viljen de allerede har vist, så er dette en utfordring.

Sist gang Nobelprisen kan sies å ha gått til fredsforhandlinger, var i 2008, da Martti Ahtisaari fikk den for sin megling i flere fredsprosesser gjennom mange tiår. Prisen da gikk til en fredsmegler ¬– ikke til noen av partene i en konflikt. Siste gang prisen gikk til representanter for partene var i 1998, da prisen løftet frem fredsprosessen i Nord-Irland ved de to politiske lederne John Hume og David Trimble. Den gang fikk ikke opprørsgruppen IRA del i prisen, på samme måte som årets pris ikke gikk til FARC. I 1994 var situasjonen en annen – da prisen gikk til Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin – for Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Fra den gang vet vi at slike utdelinger alltid er kontroversielle. Mange er tilbøyelig til å akseptere til dels omfattende maktbruk fra stater, mens protestbevegelser som tyr til vold oppfattes som mer problematisk.

Partene i Colombia har vært klare på at de går tilbake til forhandlingsbordet. Andre støttespillere, som de to landene som har bidratt til megling, Cuba og Norge, sier det samme. Dersom man lykkes med å avslutte konflikten i Colombia så har man fått slutt på den siste væpnede konflikten i et Latin Amerika som i flere tiår var preget av krig og militærkupp. Faktisk vil det være slutten på den eneste konflikten vi har på den vestlige halvkule. Kobler man det til en fredsavtale som utmerker seg med sin grundighet, og sin brede inkludering – ikke minst av ofrene – så vil det være vel verdt en fredspris.

På denne måten går komiteen tilbake til fredsprisens essens. For selv om dette er en dristig pris, som gir uttrykk for et sterkt ønske om å påvirke historiens gang, så er det også en klassisk pris, som går til kjernen i det fredsprisen handler om. Nobelprisutdelingene har ofte vært kontroversielle – og det kan være bra – så lenge diskusjonen handler om en politisk ambisjon som er Nobelprisen verdig. Årets pris er klassisk, både fordi den gir uttrykk for en ambisjon om å bidra til en fredeligere verden, og fordi den peker mot det som var Alfred Nobels intensjon da han skrev sitt testamente for drøye 120 år siden.



Read the article here

Authors

Kristian Berg Harpviken

Kristian Berg Harpviken

Research Professor (former Director)