Draft. Check against published version.
Etter terrorangrepet i Nice har Frankrikes president Hollande har fått sterk kritikk, og han har slått an en enda skarpere tone. Men ingen kan beskytte seg mot alt, og ikke alle antiterror-tiltak virker etter sin hensikt.
På et brøkdels sekund den 14. juli ble strandpromenaden i Nice forvandlet til et blodig terroråsted. Våpenet var en ordinær lastebil. Gjerningsmannen var en småkriminell tunisisk statsborger uten kjente radikale tilbøyeligheter. Det er uklart om han gjennomførte aksjonen på egenhånd eller om flere sto bak. Minst 84 mennesker mistet livet, og mange er hardt skadet. IS – eller Daesh, som man gjerne kaller det i Frankrike – har påtatt seg ansvaret.
Det umiddelbare spørsmålet er hvordan en stat best kan beskytte sine borgere, gitt at én person med en vanlig lastebil kan forårsake slik enorm skade. Likevel er det andre spørsmål som dominerer fransk offentlighet rett etter angrepet: Hvordan kunne dette skje? Hvorfor klarte ikke sikkerhetstjenestene å forhindre dette? Hvordan var det mulig for gjerningsmannen å kjøre to kilometer gjennom folkemengden før han blir skutt?
Det er umulig å utstede en garanti for at vi aldri vil kunne rammes av terror igjen, skriver statsminister Erna Solberg i Dagens Næringsliv sist lørdag, to dager etter terroren i Nice. Frankrikes president, François Hollande, gir inntrykk av at hvert terroranslag betyr at systemet har sviktet. Han erklærer at landet er i krig mot IS. Terrorangrepet i Paris i i november ble umiddelbart besvart med franske bombing av IS-posisjoner i Syria. På den måten blir terroråsted i Frankrike og konfliktene i Syria og Irak koblet sammen til en sammenhengende slagmark, akkurat slik IS ønsker seg det. Hollandes tilsvar gir inntrykk av at IS truer den franske statens eksistens.
Men selv om man ikke anser IS som en eksistensiell trussel, så er det liten tvil om at Frankrike er utsatt. Historisk er Frankrikes brutale krigføring i Nord-Afrika etter andre verdenskrig, i land der mange av deres egne innvandrere kommer fra, en kilde til fortsatt splid. Den franske samfunnskontrakten, med en prinsipiell sekularisme som gjør alt som har med religion å gjøre til en privatsak, kan også oppleves ekskluderende.
Tidligere president Sarkozy sier i etterkant av Nice-terroren, at man nå må gå bort fra integrering ut fra respekt for kulturelle forskjeller, og heller satse på full assimilering der alle forventes å omfavne hele spektret av franske verdier. Med dette tilslører han det faktum at knapt noe vestlig land har vært mer konsekvent i å dyrke nettopp assimilering. «Den franske modellen», der statsborgerskap er hevet over nasjonalt opphav og etnisk identitet, har stått sterkt i landet. Nå ser vi stadig tydeligere hvordan mange opplever at de står utenfor i samfunnet – sosialt, økonomisk og politisk. Assimileringsmodellen, som Sarkozy vil styrke, har i realiteten spilt fallitt.
Hollande sliter allerede med lav oppslutning, og fremstår som en svak president. Fremmedfiendtligheten får stadig større rom i fransk politikk. Når presidenten ser ethvert terroranslag som systemsvikt så setter han seg selv i en situasjon der han må mislykkes. Tidligere har Hollande vært forholdsvis forsiktig med bruken av skarpe virkemidler, og når han nå erklærer krig mot IS, så forsøker han komme sine kritikere i forkjøpet. Men på den måten risikerer han å styrke IS sitt selvbilde, sette i verk ukloke mottiltak, og bidra ytterligere til polariseringen i det franske samfunnet.
Det er klart at det er behov for å utvide verktøykassen, som inneholder alt fra grunnleggende forebygging av radikalisering til styrket etterretningssamarbeid og målrettede tiltak for å svekke IS politisk og militært. Det er like klart at terror vil ramme igjen, på måter som vi neppe kan vaksinere oss mot. I siste instans er vi avhengige av et robust samfunn, preget av gjensidig tillit og felles spilleregler, og der borgerne har tiltro til at staten er garantist for deres frihet og velferd. Dette er det krevende å stå for i tider preget av regelmessige terrorangrep, tiltagende fremmedskepsis, og økende politisk polarisering. Desto viktigere er det med politiske ledere som er ærlige om truslene, men samtidig unngår unødvendig alarmisme. Europa har gjennomlevd perioder med terror før, og terror truer ikke vår samfunnsform med mindre vi legger til rette for det.
Ansvaret for terror ligger hos dem som utfører den, og hos deres støttespillere. Vi vet at det vil komme flere terrorhandlinger, i Frankrike og andre steder. Det forventes av politikere så vel som av sikkerhetsapparatet og andre deler av det offentlige at man gjør det som er mulig for å forebygge, forhindre, og bekjempe fremtidig terror. Men dilemmaene er mange: mange av tiltakene har en høy pris, andre er virkningsløse, og noen kan gjøre vondt verre. Utviklingen i Frankrike skremmer. Den beste garantien er et informert offentlig ordskifte.
