En kjedelig fredspris?

Nobelprisen til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) er blitt godt mottatt verden rundt. Ingen bør anklage komiteen for å ha prioritert lettkjøpt popularitet med årets tildeling. Malala Yousafzai, min og mange andres favoritt, ville antakelig gitt adskillig flere våt øyekroker og flammende hjerter. Men nobelkomiteen valgte en annen vei. Den valgte å løfte frem det langsiktige diplomatiske håndverket og de kompliserte, internasjonale avtaletekstene, ved siden av prisvinnerens finslipte og tekniske ekspertise på kjemi og våpenteknologi. Kjemivåpenkonvensjonen er kanskje den mest vellykkete nedrustningsavtalen i nyere tid. Avtalen er signert av 190 stater, 80% av lagrene er destruert, og det er vokst frem et rent tabu mot kjemiske våpen. Komiteens begrunnelse er prinsipiell, men prisen er nært knyttet til begivenhetene i Syria. Den pågående prosessen rundt kjemiske våpen kan vise seg å bli spiren til reelle diplomatiske løsninger på konflikten. Samtidig tar komiteen en risiko: ingen kan garantere at kjemivåpen-sporet ikke har gått i stå om 2 måneder, når Nobelprisen skal deles ut i Oslo rådhus. En kjedelig pris? Kanskje, men også en belønning av det tålmodige og langsiktige arbeidet for en bedre verden.