Migrasjon og nye utenrikspolitiske realiteter [Migration and new Norwegian foreign policy realities]

Report - Other

Ezzati, Rojan (2012) Migrasjon og nye utenrikspolitiske realiteter [Migration and new Norwegian foreign policy realities]: The Norwegian Ministry of Foreign Affairs.

Innvandringsspørsmål har tradisjonelt vært et innenrikspolitisk anliggende, men så enkelt er det ikke lenger. Når norske borgere med innvandrerbakgrunn engasjerer seg i nødhjelp, utviklingsarbeid eller væpnet kamp i utlandet, møtes også integrerings- og utenrikspolitikken.

At innenriks- og utenrikspolitikken smelter sammen i dagens globaliserte verden er også en erkjennelse Utenriksdepartementet har kommet til, som stadfestet i Stortingsmelding 15 (2008/2009) om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk. Her pekes det blant annet på de ressursene som personer med innvandrerbakgrunn har og kan bidra med i «det utenrikspolitiske handlingsrommet» gjennom sin språklige og kulturelle kompetanse.

«Det nye norske vi» er en del av virkeligheten som utenrikspolitikken må forholde seg til. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre lanserte begrepet i en kronikk i Aftenposten i 2007, hvor han understreket viktigheten av en inkluderende og representativ utenrikspolitikk. En utenrikspolitikk som tar høyde for at den norske befolkningen hverken ser ut som – eller er som – den var for en generasjon siden. En utenrikspolitikk som anerkjenner at mennesker ikke er endimensjonale, og at deres identitet er sammensatt.

Likevel er anerkjennelsen av sammensatte identiteter og at personer med innvandrerbakgrunn kan være ressurser både i Norge og i sine opphavsland vanskelig å tyde i praksis. Det har delvis sammenheng med at «integrering» av personer med innvandrerbakgrunn i det norske samfunnet og disse personenes «transnasjonale bånd» til sine opphavsland i dagens debattklima blir oppfattet som gjensidig utelukkende.

Stadig flere nordmenn med innvandrerbakgrunn ønsker å bidra til utvikling i sitt opphavsland. Et sterkt engasjement i opphavslandet er ikke nødvendigvis et tegn på dårlig integrering i Norge, slik medienes fokus kunne tilsi. Tvert imot viser vår forskning at det ofte er de innvandrerne som er mest aktive i det norske samfunnet, som har muligheter og overskudd til å hjelpe bekjente og ukjente i sine opphavsland. Det er med andre ord fullt mulig å bidra både «her» og «der».

Ett konkret eksempel på mangelen på samsvar mellom teori og praksis er at norsk lovgivning som utgangspunkt ikke tillater dobbelt statsborgerskap. Det er et paradoks at man peker på mangfoldet i «det nye norske vi» som en underutnyttet ressurs, samtidig som lovgivningen så tydelig signaliserer at man ikke både kan være norsk og opprettholde en formell tilknytning til sitt opphavsland.

Hvordan skal myndighetene forholde seg til de praktiske følgene av «det nye norske vi», hvor flere av oss har tilknytning til mennesker og steder utenfor Norges grenser? Hvilke følger bør anerkjennelsen av mangfoldige tilhørigheter som en ressurs ha for utviklingen av norsk utenrikspolitikk? Disse og andre spørsmål tas opp på et frokostseminar med paneldebatt organisert av PRIO og Refleks fredag 16. november (08.30–10.00), med tittelen «Migrasjon og nye utenrikspolitiske realiteter». For mer informasjon og påmelding, besøk www.prio.no.

 

 

http://blogg.regjeringen.no/refleks/2012/11/08/utenrikspolitikk-for-et-mangfoldig-norge/