Er det bare partiet Fred og Rettferdighet (FOR) som er for fred og rettferdighet? Tvert imot, vil resten av partiene si. FOR mener at Natos utvidelse mot øst er skyld i Ukraina-krigen, mens resten av partiene legger skylden på Russland. For FOR blir løsningen nedrustning og at Ukraina aksepterer nederlag, mens resten ønsker opprustning for å avskrekke Russland militært. Opprustning blir da veien til fred, men også en rettferdighetskamp for statssuverenitet, demokrati og menneskerettigheter. Det er likevel ikke opplagt hvordan opprustning tjener dette formålet. Russland kan åpenbart se norsk og europeisk opprustning som en trussel som øker behovet for ytterligere militær aktivitet. Og resten av verden kan miste troen på folkeretten som et alternativ til militær styrke for å hevde sin suverenitet. Kombinasjonen av et globalt våpenkappløp og folkerettens sammenbrudd er et større sikkerhetspolitisk problem for Norge enn den militære trusselen fra Russland isolert sett. Dette er reflektert i den nasjonale sikkerhetsstrategien som ble lagt frem av regjeringen i mai. Her defineres både ‘et fritt og selvstendig Norge’ og ‘en verden som søker løsninger basert på folkeretten’ som nasjonale sikkerhetsinteresser. Det handler altså om å innrette den nasjonale sikkerhetspolitikken på en måte som ivaretar internasjonal fred og rettsorden. Hvordan dette skal gjøres innebærer noen grunnleggende verdivalg som preget den sikkerhetspolitiske debatten under Den kalde krigen. Det ene står mellom nasjonalisme og internasjonalisme. Det andre mellom militarisme og pasifisme.
Nasjonalisme og internasjonalisme
Mens nasjonalisme handler om å sette et lands egne interesser først, kan internasjonalisme beskrives som å sette alle lands felles interesser først. Som et lite land er Norge tjent med internasjonale institusjoner som ivaretar vår selvstendighet. Derfor kan støtten til FN og folkeretten både baseres på en nasjonalistisk og internasjonalistisk logikk. Gitt partienes øvrige politikk er det rimelig å anta at denne støtten i høyere grad er basert på nasjonalisme enn den fremstår på overflaten. Men ikke utelukkende. Det finnes nemlig et mangfold av posisjoner mellom absolutte former for nasjonalisme og internasjonalisme. Snarere enn et ‘enten-eller’ er det derfor nyttig å tenke på denne motsetningen som kompassretninger på et kart. På dette kartet skjuler den nær unisone støtten til opprustning en spenning mellom mer moderate varianter. Moderat nasjonalisme støtter arbeid for andre lands interesser så lenge det samsvarer med Norges egeninteresse. Til forskjell fra absolutt nasjonalisme kan andre lands fred da være et gode så lenge det også er et middel til fred for Norge. Det gjør at opprustning ikke blir et nullsumspill, men at hensynet til egen og andre lands sikkerhet balanseres. Moderat internasjonalisme ser norsk sikkerhetspolitikk i lys av hva som fremmer sikkerhet for alle. Norge må da ofre noe av sin sikkerhet til det felles beste om nødvendig. Det kan være ved å begrense egen opprustning eller støtte andre lands forsvarskamp med risiko for å trekkes inn i krigen.
Militarisme og pasifisme
Noen ville hevde at bare nedrustning er forenlig med fred, mens andre ser et sterkt forsvar som nødvendig for å opprettholde internasjonal orden. Dette henger delvis sammen med rent militære analyser. Men det henger også sammen med synet på militære virkemidlers legitimitet. Militarisme innebærer et ideal om å fremme ens interesser med organisert vold om nødvendig. Det kan være av ren egeninteresse (nasjonalisme) eller i den internasjonale ordens tjeneste (internasjonalisme). Pasifisme innebærer ikke nødvendigvis passiv tilbaketrekning, men forbindes også med ikkevoldelig kamp i Gandhis ånd. Selv om det er opplagt å forbinde dette med internasjonalisme, kan en slik kamp også utkjempes for rent nasjonalistiske formål. Kritikere av opprustning betegner gjerne dens tilhengere som militaristiske, og motstanderne avfeies som naive pasifister. Igjen blir dette for enkelt. Absolutte pasifister vil åpenbart være mot opprustning, og absolutte militarister for. Men disse ytterpunktene er marginale i norsk partipolitikk. Snarere finner vi på den ene siden moderate varianter av pasifisme som erkjenner nødvendigheten av et militært forsvar samtidig som man arbeider systematisk for å gjøre det overflødig på sikt. På den andre siden, moderat militarisme som ser forsvarskrig innenfor folkerettens rammer som et varig ideal. I filosofi forbindes det første med en streben etter ‘evig fred’ og det siste med ‘rettferdig krig’.
Partikartet
Hvis vi kombinerer disse fire retningene kan vi kanskje plassere Arbeiderpartiet i regjering midt på kartet. Regjeringens nye nasjonale sikkerhetsstrategi appellerer til alle de fire retningene samtidig. Høyre i opposisjon kan plasseres i en mildt nasjonalistisk og militaristisk retning, med Fremskrittspartiet som et tydeligere alternativ i samme retning. Det betyr ikke at de søker krig, men at de ser et sterkt norsk forsvar og Nato som et mål i seg selv. Sosialistisk Venstreparti og Rødt inntar mer internasjonalistiske og pasifistiske posisjoner, tross deres betingede støtte til opprustning for å sikre norsk selvråderett. Hvordan de øvrige partiene plasserer seg på dette kartet kan gjerne du som leser utforske videre. Og partiene kan gjerne selv gjøre sine verdipolitiske standpunkt tydeligere i dette henseendet.
Sikkerhet og fred
Ofte vil begrepet sikkerhet forbindes med nasjonalisme og militarisme og fred med internasjonalisme og pasifisme. Hvis disse begrepene så forstås i deres absolutte betydning, er det i så fall lite støtte for fred i norsk sikkerhetspolitikk for tiden. Dette utnytter FOR med sin retorikk. Som vi har sett er det like fullt forvirrende å se opprustning som uforenlig med fredsbegrepet og tilhørende en egen sikkerhetspolitisk sfære. Ens plassering på kartet resulterer nemlig i ulike forståelser av hva fred egentlig betyr. For nasjonalister er fred at Norges sikkerhet er ivaretatt. For militarister er fred noe som fordrer militær styrke. Det er derfor mer formålstjenlig å avkreve enhver sikkerhetspolitisk posisjon en forklaring på hvordan den fremmer fred. Da kan motpolene nasjonalisme-internasjonalisme og militarisme-pasifisme benyttes som moralsk kompass.
